Se min hytte, den er fin som ... bare det!

Det e min hytte.
Nei den e min.
Nei min.
Ja altså. Våres.

Sånn stre-he-he-ngt tatt så er det jo mamma og pappa sin. Men innerst inne vet vi alle sammen at den er min. Eventuelt Johannes sin (4 år) og min. Jeg er der på avstand rett som det er, drømmer meg opp dit. Opp nordover og opp i skogen. Opp til øredøvende stillhet og intense naturfarger. Inn i hytta som er kald hver gang vi kommer og deilig varm hver gang vi drar. Opp til hytteboka som er familiens dagbok, der vi kan se tilbake på hva vi har syslet med siden hytta ble bygd i 1995. Inn til pannekaker og solbærtoddy, fyr i ovnen, senga mi som er kort og brei og irrgrønn og som bestefar snekret da han var ung. Inn til lav puls og fett hår. Opp til utedo med kongeutsikt. Familiesammenkomster, grillfester, venneturer. Det er hytta, generøse, stabile, flotte hytta.

Samtidig kunne jeg selvsagt aldri byttet ut det livet jeg har nå i storbyen mot et permanent nordlig liv. Men jeg kan ta med meg minner, verdier, stemninger og gjestfrihet nordfra, både hjemmefra og fra hytta og leve det ut her i Oslo.

Det ble mer handfast da søstrene kom ned en langhelg i februar og skrudde opp bildet som de ga meg i bursdagsgave fire måneder tidligere. Det kan hende du ikke klarer å se det men det er bilde av hytta. Jeg kan sitte og spille piano og løfte blikket littegrann, så er den der. Hytta, utedoen og omgivelsene. Minnene av å ligge på rygg og se på stjernene til jeg trodde jeg hadde froset fast. Sjelebalsamen som det er å sitte på en kubbe og se rett nordover og bare vente på at sola som nettopp gikk ned skal stå opp om en liten straks. Høre sjøfuglenes heftige diskusjoner der nede. Se ferga pendle trofast fra Olderdalen til Lyngseidet. Fra Lyngseidet til Olderdalen. Og tilbake. Og så tilbake enda en gang. Det er fantastisk å kunne sitte i Oslo og se på dette bildet, som om det var et vindu til harmoni.

#eDuNord