Tomme sider

Det er en del av slekta mi som mangler; det er tomme sider i slektshistorien.

Jeg har nemlig en onkel som jeg ikke har. Han skulle vært nøyaktig like gammel som mamma, ja han var det. Nøyaktig like gammel.

Men han hadde matte øyne. Det er det eneste jeg vet om onkel Geirmund. Onkel Geirmund som bare ble to måneder gammel. At han var slapp og hadde matte øyne. Han var liten og svak og han klarte seg ikke. Onkel Geirmund. Jeg savner ham. Jeg vet at mamma savnet søsken under hele oppveksten. Hun skulle hatt onkel Geirmund der. Hun skulle syklet turer sammen med Onkel Geirmund, de skulle båret ved og løpt etter kattunger sammen. Jeg blir lei meg av å tenke på hvor trist det var for familien at han ikke vokste opp, onkelen min. MIN. Og det er trist for meg. For hvem ville han vokst opp til å bli? Jeg tenker på ham. Ligner jeg på ham? Ville han hatt familie? Kanskje jeg hadde hatt søskenbarn her på Østlandet om han hadde fått leve. Jeg håper det. Men håp nytter egentlig ikke i denne sammenhengen. Jeg tror det. Men det hjelper ikke.

Jeg har tenkt litt på i det siste at jeg tror Onkel Geirmund med familie ville bodd her i Oslo. Jeg velger i hvert fall å forestille meg det. De ville hatt et hvitt hus med respatex kjøkkenbord ved vinduet og epletrær i hagen. Onkel Geirmund ville kjørt rød Volvo. Det er gode biler det. Jeg ville besøkt dem ofte. Og vi skulle hatt det så trivelig sammen. De skulle vært glade for at jeg bor her i sør. Og jeg skulle vært kjempeglad for at de også bodde her. Jeg tror at Onkel Geirmund hadde vært politimann. Eller eid et lite snekkerfirma. Han skulle hatt et raust smil med en lun humor og et stort hjerte med masse plass til meg. Han skulle vært veldig klok, den onkelen man gjerne snakker med om både livets trivialiteter og viktigheter. Vi skulle ha funnet på ting sammen, av og til med hele familien og av og til bare Onkel G og jeg. Vi skulle hatt vårt eget sms-kodespråk og våre egne kulturdebatter og sangstunder. Men mest skulle vi hatt det fryktelig trivelig og fint. Og jeg skulle så gjerne hatt Onkel Geirmund her.

Men Onkel Geirmund var bare to måneder da han døde av lungebetennelse. Og han var slapp og hadde matte øyne allerede fra fødselen av. Seks fot jord og en liten grå stein har vært hans nærmeste de 59 siste årene. Spørsmålene mine omkring ham forblir ubesvarte. Men det hindrer meg ikke fra å føle en sterk tilhørighet til min Onkel Geirmund. Og jeg vet at jeg skal se ham igjen der hvor døden er død og livet vil være uovervinnelig.

Sommerlektyre

Originaltittel: Starter for ten

Norsk tittel: Første spørsmål

Forfatter: David Nicholls

Lest på: Norsk men jeg ville nok valgt engelsk

Jeg synes den var: Veldig, veldig morsom

Favorittpassasjer i utvalg:

ü På et tidspunkt vil jeg gjerne få en original idé. Og jeg vil gjerne bli likt, eller kanskje til og med elsket, men det får tiden vise. Og når det gjelder jobb, er jeg ikke helt sikker på hva jeg vil ennå, men noe jeg ikke forakter og som ikke gjør meg syk, og det betyr at jeg ikke har lyst til å bekymre meg for penger hele tiden. Og alt dette skal en universitetsutdannelse gi meg. (side 17)

ü Hva skjedde med alle matematikerne, det skulle jeg gjerne ha visst. Alle biokjemikerne? Alle maskiningeniørene? Ikke rart økonomien går nedenom og hjem; alle vet hva en metafor er men ingen kan bygge et kraftverk. (side 61)

ü Han har på seg den offisielle universitetsgenseren igjen, og det gjør meg litt forvirret. Jeg hadde forstått det bedre hvis det stod Yale eller Harvard eller noe sånt på den, for da ville det vært et motevalg. Men hvorfor reklamere for det faktum at man studerer ved et universitet som alle de andre du er sammen med, også studerer ved? Er han redd folk vil tro han bare later som? (side 81)

ü Sannheten er at jeg aldri har spist squash i hele mitt liv, men bare for å understreke min entusiasme stikker jeg en hel gaffel full av de fuktige, vasne skivene inn i munnen og gliser fåret. Som alle andre grønne grønnsaker smaker det som det den er; koke cellulose. (sider 169)

ü På mirakuløst vis klarer jeg å la være å si noe fjollete eller pretensiøst eller inbilsk eller umorsomt eller selvmedlidende i løpet av nesten en hel ettermiddag, jeg verken knuser eller søler noe, jeg rakker ikke ned på noen, jeg klager og syter ikke eller kaster håret bakover eller plukker meg i ansiktet mens jeg snakker. Jeg er faktisk bare den beste personen jeg er i stand til å være, og hvis den personen ikke er helt elskelig, er han i hvert fall temmelig likendes. (side 178)

ü Da jeg våkner neste morgen oppstår den sedvanlige forsinkelsen i tre sekunder fra jeg vet at jeg burde føle meg svært skamfull, og til jeg husker hvorfor. Jeg stønner faktisk, stønner høyt, som om noen akkurat har hoppet på brystet mitt. Jeg ser på vekkerklokka. Den er 11:30, og jeg føler at jeg våkner opp av en komatilstand. (side 186)

ü De sier at det personlige er politisk, og det er helt rimelig å si, for kyssingen til Rebecca Epstein er like radikal, likefrem og kompromissløs som politikken hennes. Jeg ligger på ryggen, og hun dytter hodet mitt nedi puta, og fortennene hennes gnisser mot mine, men jeg er fast besluttet på å gi alt jeg har, og jeg gnisser tilbake, så det er bare et spørsmål om tid før vi har fått av all emaljen. (side 198)

Les forresten også "One Day" av samme forfatter, en fantastisk bok (som kommer på kino til vinteren).  

Jeg vil!

p Åååh, snakka akkurat med en kompis i Israel. Ble så gira på å reise ned. p Kjenne at jeg lever. p Kjempe for det som jeg har kjært («Alltid freidig» parafrasért). p Jeg vil så gjerne! p Og så vil jeg øve så mye at jeg blir en skikkelig flink trombonist med stjerneambis og klokkerene mang-strøkne F'er og C'er. Eller jeg vil være flink, jeg vil ikke øve så mye for å bli det... Flegmatikeren! p Og så vil jeg ha drivhus. Men tar ikke så godt vare på de få verandaplantene jeg har. Men drivhus ja det ska'a ha! p For ikke å snakke om stort kjøkken, vitrineskap, bibliotek, flygel. Nevnte jeg walk-in-closet? Jeg vil! p Og så vil jeg engasjere meg i Corpus Christi. Har en ting eller to å komme med der. Vil bruke tid og krefter på det. p Jeg vil være sammen med folk jeg er glad i. p Vil gi egenproduserte strikkaplagg i gave til folk. Jeg vil det. p Jeg vil ha et hjem der alle kan føle seg velkommen. Og jeg ønsker det alltid var rent der. p Og så vil jeg reise. Reise og treffe gamle venner, gamle steder, nye venner, nye steder. Puste inn både sjøluft og asfaltvarme. p For ikke å snakke om at jeg vil på hytta. Jeg elsker hytta. p 

Men så sitter jeg på fast plass med fast jobb og kjøpt leilighet og uten utsikter til verken flygel eller ferieturer.

Mye vil ha mer. Jeg er glad for alt jeg har og gjør :-) Tilfreds. Godt. Det er helg.

Dagen etter 22/7-11

Det er nok ikke behov for å fortelle noen i verden om hva som skjedde i Oslo i går. Det vet alle. Fordi det er dét alle aviser og nyhetsrør konsentrerer seg om i dag. Men hvordan jeg har det, vet bare de jeg har sagt det til. Jeg pleier å være veldig rasjonell og i stor grad forholde meg rolig når andre blir stressa. Men jeg er stressa. Eller ikke stressa. Jeg er redd og ensom. Går fram og tilbake mellom stua og kjøkkenet, hvileløs. Har aldri før søkt meg bort fra leiligheta mi, søkt tilflukt hos og med venner, måttet sette på en salme-CD for å kunne sove, følt meg kvalm og ute av stand og ork til å gjøre noe av det jeg vet jeg burde. Ett eneste menneskes store ondskap har revet bort et hundretalls liv og forårsaket traumer hos enormt mange andre. Det er ufattelig og sannheten er for grotesk til at det finnes ord som veier tungt nok. Jeg kan ikke forestille meg de bildene som må være brent fast på netthinna til de som gjemte seg på Utøya da desperadoen gikk løs. Jeg har ikke vært og sett utenfor regjeringskvartalet mer enn hva de har vist på TV. Jeg har bare vondt. Jeg tenker på de mødrene og fedrene som ikke får kontakt med barna sine som var på Utøya. Jeg tenker om jeg kunne ha vært i nærheta. Eller nærmere; jeg var jo i byen. Og så kommer jeg på at det hjelper ikke å tenke sånn. Det hjelper å være sammen med folk en er glad i. Det hjelper å søke trøst hos Ham som vil ta oss under vingene sine og beskytte oss mot all ondskap. Han som faktisk skal utslette all ondskap.

Sal 141v1: Herre, jeg kaller på deg, skynd deg til meg! Vend øret til min røst når jeg roper til deg!

Sal 143v6-7c: Jeg rekker ut mine hender til deg, min sjel lengter etter deg som et uttørket land tørster etter regn. Sela. Skynd deg å svare meg, Herre! Min ånd tæres bort. Skjul ikke ditt åsyn for meg.

Sal 146v5-6: Salig er den som har Jakobs Gud til sin hjelp, og som setter sitt håp til Herren, sin Gud, han som skapte himmel og jord, havet og alt som i dem er, han som er trofast til evig tid.

Eksistensielt

Nå er vi her.
Men etterpå
Er jeg atter her
Og du vil være der
Mens jeg bare er her.
Jeg kan aldri være der
Eksistensielt bare her.

Jeremia 6:16

Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier, spør hvor veien går til det gode og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. 

 

Jeg elsker sommer

Sverige, sakte oppvåkning, lang dusj, hotellfrokost, fnising, gode venner, shopping, blomster, kaffe, is, park, fugler, strand, vann, nektariner, sol, piknik, glatte legger, lösgodis, latter, skogstur, solbriller, mer kaffe, deilig middag, deilig vin, pledd og parasoll, mer latter, seint i seng. Kos.

 

No livnar det i lundar 
no lauast det i li,

den heile skapning stundar 
no fram til sumars tid.

Det er vel fagre stunder 
når våren kjem her nord,

og atter som eit under; 
nytt liv av daude gror.

Du vår med ljose dagar, 
med lengting, liv og song.

Du spår at Gud oss lagar 
ein bettre vår eingong.

Då me med vigsla tunge, 
med kjærleik heil og klår,

alt utan brest og sprunga 
skal lova Herren vår.

(Elias Blix)