Jeg har nemlig en onkel som jeg ikke har. Han skulle vært nøyaktig like gammel som mamma, ja han var det. Nøyaktig like gammel.
Men han hadde matte øyne. Det er det eneste jeg vet om onkel Geirmund. Onkel Geirmund som bare ble to måneder gammel. At han var slapp og hadde matte øyne. Han var liten og svak og han klarte seg ikke. Onkel Geirmund. Jeg savner ham. Jeg vet at mamma savnet søsken under hele oppveksten. Hun skulle hatt onkel Geirmund der. Hun skulle syklet turer sammen med Onkel Geirmund, de skulle båret ved og løpt etter kattunger sammen. Jeg blir lei meg av å tenke på hvor trist det var for familien at han ikke vokste opp, onkelen min. MIN. Og det er trist for meg. For hvem ville han vokst opp til å bli? Jeg tenker på ham. Ligner jeg på ham? Ville han hatt familie? Kanskje jeg hadde hatt søskenbarn her på Østlandet om han hadde fått leve. Jeg håper det. Men håp nytter egentlig ikke i denne sammenhengen. Jeg tror det. Men det hjelper ikke.
Jeg har tenkt litt på i det siste at jeg tror Onkel Geirmund med familie ville bodd her i Oslo. Jeg velger i hvert fall å forestille meg det. De ville hatt et hvitt hus med respatex kjøkkenbord ved vinduet og epletrær i hagen. Onkel Geirmund ville kjørt rød Volvo. Det er gode biler det. Jeg ville besøkt dem ofte. Og vi skulle hatt det så trivelig sammen. De skulle vært glade for at jeg bor her i sør. Og jeg skulle vært kjempeglad for at de også bodde her. Jeg tror at Onkel Geirmund hadde vært politimann. Eller eid et lite snekkerfirma. Han skulle hatt et raust smil med en lun humor og et stort hjerte med masse plass til meg. Han skulle vært veldig klok, den onkelen man gjerne snakker med om både livets trivialiteter og viktigheter. Vi skulle ha funnet på ting sammen, av og til med hele familien og av og til bare Onkel G og jeg. Vi skulle hatt vårt eget sms-kodespråk og våre egne kulturdebatter og sangstunder. Men mest skulle vi hatt det fryktelig trivelig og fint. Og jeg skulle så gjerne hatt Onkel Geirmund her.
Men Onkel Geirmund var bare to måneder da han døde av lungebetennelse. Og han var slapp og hadde matte øyne allerede fra fødselen av. Seks fot jord og en liten grå stein har vært hans nærmeste de 59 siste årene. Spørsmålene mine omkring ham forblir ubesvarte. Men det hindrer meg ikke fra å føle en sterk tilhørighet til min Onkel Geirmund. Og jeg vet at jeg skal se ham igjen der hvor døden er død og livet vil være uovervinnelig.
*Kram*
SvarSlett