søndag 19. oktober 2014

The Fall

Det er én million milliard ting man kunne sagt om høsten. Jeg foretrekker det britiske ordet Autumn fremfor det amerikanske Fall men samtidig sier Fall noe om både høsten, mennesket og eksistensen. Den vakreste høstsangen jeg vet er "Bestandig elska høsten" av og med Kari Bremnes. Her er den på youtube: https://www.youtube.com/watch?v=SeBo-jY8SHQ og link til teksten finner du HER. Det var en avsporing.

Da syndefallet skjedde, kom årstidene inn i tilværelsen.Vi nordmenn liker jo årstider. Den krispe, kalde vinteren med intenst måneskinn og kritthvit snø. Kanskje nordlys også om du er heldig. Våren; håpet, spirene, livet som skapes som et under av daude gror. Sommeren; livet! Lyset, Fargene. Varmen.

Men så har vi høsten. Kom ikke og si at du liker høsten (dette er egentlig også en avsporing, det er ikke det jeg egentlig prater om). Høsten! Kulda som gjør seg gjeldende mer og mer. Panikken tok meg enda mer før da jeg bodde nordpå for med høye fjell rundt seg kan man se snøen komme lavere og lavere, som et vått ullteppe som bres sakte men sikkert over deg og dreper sommeren med stødig hånd. De vakre fargene på løvtrærne er egentlig levende organismer som kveles og mister livets rett. De avskjæres fra roten og mister feste med grenen. De klamrer seg til livet men må gi tapt. Bladene trampes på. Av jord er de kommet, til jord skal de bli. Akkurat som vi.

I årtusen etter årtusen har årstider kommet og gått i denne runddansen. Høst varsler død. Høsten, the Fall. Fallet. Da eksistensen snublet og falt. Falt så dypt så dypt. Er du i livets vår? Sommer? Eller kanskje høsten har satt sitt preg på deg. Sliter du med kroppen din og helsa? Er du svakere enn før? Funnet grå hår? Mistet kjente og kjære? Tapt et par runder i livets spill? Det er høsten, fallet.

Men uten høsten ville vi ikke hatt noen vår. Uten fallet - ingen gjenoppreisning.

Without the fall there is no rise. 

Så selv om vi observerer en sommer som er over (det går mot en vinter som lenge skal vare. En sommar e over, en haust e på reis...). Selv om sommeren er over, er det håpet om neste vår og sommer som driver oss fremover. Ja og for noen av dere er det kanskje lengselen etter å stå på ski som driver dere fremover. Slutt med dét, lengt etter neste sommer istedenfor. Æsj, det var vanskelig å være seriøs i kveld.

Høsten, fallet, synden og døden er utgangspunktet for våren, trøsten, varmen, gjenopprettelsen, håpet og lyset. Så kommer alt i rette orden igjen.

Men folkens. Jeg tenkte egentlig bare å legge ut noen bilder fra en tur jeg var med på i september. Vi tok tog fra Oslo ( / respektive Bergen) til Finse, noen sov i telt og vi andre sov på Turistforeningens storstue (som du skimter på første bilde på andre siden av vannet, lengst til venstre). Vi kom opp ganske sent på fredagen, grillet pølser og drakk bålkaffe. Lørdagen gikk vi langtur i øsende regnvær så det var ikke så fristende å dra opp kameraet. Søndag gikk vi til Blåisen og varmet oss litt mat på primus. Det var en fin tur. Det var fine folk. Ikke la deg lure av den lange innledningen i innlegget om fall. Men det var vått, kaldt og mye vind hele helga. Og jeg er mer en forsommer-kind-a-gal. Slæsj kosetur/skogstur/fjæretur/båttur/Sverigetur-kind-a-gal. Men jeg ville gjort det igjen :-) Har sjelden følt meg mer norsk enn da vi trampa rundt på Finsehytta i stilongs og snakka med alle fremmede (midlertidig-) likesinnede. Sånn her ser det ut på Finse :-) 


















Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar