Stillhet

Stillheten som etterfølger når du diskuterer noe, blir motsagt og motløs men vennene dine tier når de burde støttet deg og forsvart ditt ståsted.

Stillheten som sprer seg i lufta når du har sagt noe om noen som du kanskje ikke skulle sagt og vedkommende plutselig står rett bak deg.

Den larmende stillheten som møter deg når du åpner døra hjemme og er alene i dag også. Oppvasken står urørt, du må lage middag selv og spise uten selskap.

Stillheten, konsekvensen av feigheten din, eimen av at du tiet da du burde tale fordi du visste hva som var rett men ikke stod for det.

Stilletheten som råder fordi du ikke kan bruke helga sammen med den pratsomme favoritt-fireåringen din men må nøye deg med telefonkontakt og en og annen melding det kan være vanskelig å tyde.

En litt spesiell komponist som levde i det tjuende århundre, John Cage, komponerte et musikkstykke som heter "4:33" Jeg siterer wikipedia: Stykket består ganske enkelt av at det i 4 minutter og 33 sekunder ikke blir spilt en eneste tone. Dermed er det alt det andre av lyder på stedet der stykket blir framført som utgjør musikken. Fullstendig stillhet blir det aldri. Den stille undring og de tilfeldige lydene som oppstår på spillestedet er ment å være selve opplevelsen.

Så har du stillheten som kun overdøves av åndedrag når alle ser på én person og den ene akkurat skal til å kunngjøre en vinner.

Stillheten som fyller deg i det øyeblikket du går ut fra et bråkete rom med dårlig luft og lav takhøyde og ut i frisk luft og åpent landskap.

Stillheten når du er sammen med riktig gode venner og ikke trenger å utveksle ord for å forstå hverandre.

Ærefrykten i den voldsomme stillheten når nordlys og stjerner kjemper med fullmånen om din gunst.

Stillheten og lettelsen når noen nikker bekreftende til det du sa.

Stillheten, velværen, saligheten når du står stille og gir akt på Guds under (Jobs bok kap 37, vers 14).