Helten min heter Derek Hirst og var kadett på den britiske destroyeren HMS Zambesi under andre verdenskrig.
I februar 1945 hadde tyskerne brent mer eller mindre alle bygninger i Finnmark og Nord-Troms. De fleste finnmarkingene var evakuert men på Sørøya var det over 500 mennesker som hadde overlevd i grotter i den hardeste vinteren i manns minne. Den norske regjeringen fant at det ikke var forsvarlig at de skulle bli der helt til våren selv om frigjøringen stod på trappene så fire britiske (altså allierte) krigsskip fikk beskjed om å gå inn Galtenfjorden for å hente ut kvinner og barn. Det var livsfarlig, tyske fly og ubåter kunne være hvor som helst. En fjord er farlig for den er så smal. Hva gjør en om en blir sperret inne? Churchill kalte det "verdens verste reise", les her.
Derek var 19 år gammel i 1945, bare et barn egentlig. Sendt fra England for å forsvare det norske folk. Mitt folk. I fjæra satt det en eneste norsk mann. Men på et tegn kom samtlige kvinner og barn farende ned på ski. Helten min hadde nok aldri sett noen gå på ski før, og i alle fall ikke kvinner og små barn! Til stor gagn for dokumentasjon og ettertid tok Derek en del bilder i løpet av krigen i Norge. Dette har han tatt på Sørøya, som viser hvordan nordmennene ble fraktet ut i robåt, over i fiskebåt og så halt opp langs sida av de britiske krigsskipene:
Helten min har gjort beretningene fra andre verdenskrig virkelig for meg. Det skjedde ikke så mange tiår før jeg ble født og det var virkelig. Vi har lett for å glemme men sporene sitter dypt i en mann som stod på dekk og speidet etter fienden vinternatt etter vinternatt, nesten uten vinterklær på. Derek var sin mors eneste barn. Hun må ha vært like livredd som ham. Han så andre skip eksplodere og sine venner gå ned med skutene. Han kom i prat med norske agenter som han aldri fikk vite hvordan det gikk med. Han kjempet. Fikk aldri takk. Jeg er så glad for at han fikk oppleve frigjøringen og særskilt den første frie 17.mai'en på norsk mark. Han skrev selv et brev til sin mor i mai 1945 som du kan lese (og det bør du) her: http://forargyll.com/2009/09/letter-home-from-hms-zambesi-midshipman-derek-hirst-on-8th-may-1945/. Her finnes også en artikkel om redningsaksjonen på Sørøya: http://forargyll.com/2009/09/derek-hirst-on-soroy-evacuation-as-channel-4-airs-arctic-convoy-series/. Jeg mener det; disse artiklene bør du få med deg. Og hvis du vil se bilder så kan du komme til meg for jeg har kopier av dem.
I forbindelse med at Derek og kona Anne besøkte et av barnebarna hans i Oslo nå i helga, fikk jeg i stand et møte for dem på Forsvarsmuseet. Vi ble tatt imot av Karl Erik Aalen, offiséer og ansvarlig for veteranene. Vi spiste lunsj med Generalmajor Robert Mood. Vi fikk en god omvisning med en god guide, Mads Berg, som tok seg god tid til å lære av Derek. Historien kom til live igjen. Derek fortalte. Lyttet. Kikket. Tenkte. Jeg så på ham. Lyttet. Kikket. Tenkte.
Dette er en ekte helt. Gud bevarte ham gjennom krigen, gjennom mange store farer og sterke opplevelser. I dag er han en av de siste virkelige heltene vi har. Jeg har vanskelig for å holde tårene tilbake når han, på sitt ydmyke vis, forteller om den gnagende usikkerheten og frykten forbundet med krigen. Men jeg sier takk. Jeg takker både Gud og Derek hver gang jeg møter ham. Og min takknemlighet ovenfor de styrkene som sendes ut til krigsherjede områder i dag tiltar.
Her er noen bilder fra fredagens opplevelser på Forsvarsmuseet.
Ser du at det står Adolph Kiil på en av plansjene der alle nordmenn som falt under krigen er listet opp? Det var min kjære bestefar sin halvbror.
Det var å betjene akkurat en slik som var Dereks oppgave på HMS Zambezi. Guiden sa at han stort sett holder omvisninger for barn og at de absolutt ikke får røre ting men Derek ble invitert til å sette seg inn i saken, takket nei men ville gjerne stå bak for det var det han gjorde på båten. Jeg kan tenke meg at minnene strømmet på.
Offiséer Aalen, Derek og fruen Anne Hirst.
Takk kjære Derek. Du er helten min. Takk.
Tusen tusen takk fra meg og! Veldig fin artikkel!
SvarSlett