Rettssaken

Kan jeg bære denne tanken? Byrden som har satt seg fast

I det innerste av hjertet,  det er tung og hoven last

For mitt hjerte rommer saken men betennelsen er vond

Hjertet gråter for de tapte som ble ofre for en ond.

 

At en mann kan vise ondskap har vi visst fra første dag

Men å drepe systematisk og i dét å ha behag?

Kan jeg prøve å forstå ham, kan jeg gå i mannens sko?

Aldri, nei, skal ondskap vinne, destruksjon i meg få bo.

 

Kan mitt øre tåle høre propaganda fra hans munn?

Budskap fra en sjel i mørke, uten følelser i bunn.

Det er tydelig for alle at hans sjel er uten speil

For hans øyne viser tomhet, nidkjærhet som slo ut feil.

 

Ja vi gråter for de tapte, for hver bror og fallen venn

For hver ukjent som  ble ofret, som ble slaktet og gikk hen.

Vi må bære dette såret, vi må gå slik ganske lenge.

Hjertets sår har fått sitt plaster men derunder er en flenge.

 

Hva jeg gjorde dagen før det skjedde, vet jeg faktisk ikke

Men sekunder, nyhetsbombe, og en by som lot seg rikke,

Dette husker jeg nøyaktig og jeg vet at tårer rant

For en gjerningsmann som frydet seg da unge liv forsvant.

 

Det gjør vondt helt inn i sjelen nå når saken står for retten

Vi har mareritt, vi minnes, skjelver ofte og blir skvetten.

Men vi vet, når vi har omsorg og kan håp og roser telle,

Sitter gjerningsmannen ensom og alene på sin celle.