Markus' evangelium, kapittel 6, vers 30 til 44
Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.
Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.
Det var nå blitt sent på dagen, og disiplene kom til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat.» Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?» «Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.» Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset. Og de slo seg ned, rekke ved rekke – noen på hundre og noen på femti. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk. Det var fem tusen menn som hadde spist.
Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.
Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.
Det var nå blitt sent på dagen, og disiplene kom til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat.» Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?» «Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.» Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset. Og de slo seg ned, rekke ved rekke – noen på hundre og noen på femti. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk. Det var fem tusen menn som hadde spist.
Jeg har egentlig gått rundt og tenkt at det var
dårlig gjort av Jesus. Jesus ser at hans venner har arbeidet for Hans
rikes sak, han ser at de er slitne og han setter dem til side for at de
skal få være sammen med ham men når de skal ha kvalitetstid blir de kalt
ut til å arbeide for Mesteren igjen. Jesus har et oppriktig ønske om at
hans venner skal få hvile seg litt. Disiplene ser for seg å måtte bruke
en formue på å kjøpe mat til flokken. De opplever engstelsen med å ikke
vite om det blir nok mat. De må ut og arbeide, ut for å dele ut. Det
var ikke slik de hadde tenkt seg å hvile med Jesus. De hadde nok tenkt
seg å slappe av, få både mat og styrke av Jesus. Hva var det de fikk?
Fikk de arbeid eller fikk de hvile? Vi leser Salme 23:
En salme av David.
Herren er min hyrde,
jeg mangler ikke noe.
Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg til vann der jeg finner hvile.
Han gir meg nytt liv.
Han fører meg på rettferdighets stier
for sitt navns skyld.
Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke noe ondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav,
de trøster meg.
Du dekker bord for meg
like foran mine fiender.
Du salver mitt hode med olje.
Mitt beger renner over.
Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg skal bo i Herrens hus
gjennom alle tider.
Her
har du det romantiske konseptet hvor vi ser for oss at du får ligge i
grønne enger og hvor du blir ledet til hvilens vann av den gode hyrde.
Men i samme salme leser vi om at Gud ikke skåner oss men lar oss gå
gjennom dødsskyggens dal og dekker bord for oss like for våre fienders
øyne. Livet på jord og livet i Guds menighet er altså dette paradokset
mellom at Jesus kaller oss til å hvile oss litt og han leder oss til
fredelige grønne enger samtidig som vi blir kalt ut til å arbeide så
lenge det heter dag, vi skal gå i dødsskyggens dal og Gud dekker bord
for oss like foran våre fiender.
Så hva mente Jesus da han sa at disiplene skulle få hvile seg litt? Hva vil Gud at vi skal gjøre i dag? Jeg tror disiplene fikk hvile i løftene fra Jesus. De fikk hvile i at alt arbeid som Jesus gjorde og det perfekte livet som Jesus levde var nok til å frelse både dem og resten av verden. De hørte Jesu løfter om at HAN skulle gi flokken mat og de fikk være redskaper i Hans hånd. De fikk se at Jesus ikke var avhengige av dem for å få utrettet sin gjerning på jorden, men at Han ville inkludere dem og la dem få forstå at hvilen ligger i dèt å stole på Gud og at denne tilliten gjør oss i stand til å ha en tjeneste for Ham. Til slutt leser vi fra Profeten Jesaja, kapittel 26, vers 12:
for alt vi har gjort,
har du gjort for oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar