"Får jeg gi deg en rose?"
Jeg ser på personen som strekker hånden mot meg. Rosesymbolet er flittig brukt. På jakkeslaget. På partiprogrammet. Favnen full med levende blomster.
"Nei, jeg vil ikke ha en", svarer jeg. Går fort videre men tenker meg om, puster inn og snur meg mot sosialdemokraten igjen.
"Men vet du, at hvis jeg hadde tatt imot en rose så ville jeg gjerne dedikert den til alle ungdommene som aldri kom seg så langt som til Utøya. Alle barna som ikke fikk god nok oppfølging på skolen. Alle de små som mangler barnehageplass. Hvorfor? Fordi de sosialdemokratiske mødrene deres anså sine egne livssituasjoner for å være viktigere enn barnas liv og valgte å fjerne barna sine før de små fikk oppleve sin egen fødselsdag. Alle barna som ikke en gang har en grav hvor de hører hjemme; jeg skulle tatt imot rosen din om jeg hadde hatt et sted å legge den til minne om disse aller minste. Men de skal ties i hjel og dermed er jeg redd at rosen må visne i favnen din."
Denne samtalen har aldri funnet sted annet enn i fantasien min. Men til gjengjeld skjer den der hver gang valgkampen står på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar