Temporær nostalgi

Mens hverdagen i Oslo er fylt av aktiviteter, jobb, baking, venner, korps, menighet og kvalitetstid i enerom så er dagene hjemme hos mor og far fylt av ro, forutsigbarhet, og gamle minner.
Jeg vet at begge trappene i huset har seksten trinn hver og jeg vet hvilke trinn som knirker. Jeg vet at søstera legger alle sine ting i de tre nederste trinnene i den øverste trappa mens ingen ville lagt noe som helst i de øverste trinnene i den nederste trappa. Jeg elsker det lille merket hvor hvitmalinga er skrapt av så jeg ser den gamle lyselilla fargen i senga mi og bildene som har hengt på samme sted i flere tiår. Jeg liker at man nikker til alle biler som kjører forbi når man er ute og går og at til og med unggutter hilser et høflig "god dag" når man passerer hverandre på fortauet. Jeg liker at jeg kan fornavnene på dem som jobber på matbutikken. For ikke å snakke om at jeg traff Jenny.

Jenny er en legende i mitt liv, virkelig en hverdagshelt. To år fikk jeg nyte under hennes vinger, hver eneste dag fra mandag til fredag. Mine to lykkeligste år i livet. "Ho Jenny" er malen til så mangt i livet og mange lykkelige småbarnsminner er knyttet opp mot hennes varme hjerte, lune humor, våre mange småturer ut i drivhuset, fargestiftene som hun hadde, at jeg ikke skulle kjøre med legotoget på stuebordet men gjerne fikk bruke gulvet, kaninen Buster (som var ett år eldre enn meg helt til han døde åtte år gammel på vei bort til Peder), den grå middagstallerken, lesebrillene hennes og i det hele og store - hennes fantastiske person. Når jeg er hjemme i nord på ferie kommer slike minner bankende på døra og nostalgien melder seg.

Jeg smiler når jeg går gjennom de tre husene i Parkveien som vi som barn alltid kalte "Slummen" istedenfor Parkveien uten at vi visste hva en slum var. Stor var overraskelsen da jeg sa til ei dame "Jasså, dere har flytta til slummen?!", hvorpå hun svarte "NEI, vi har flytta til Parkveien". Same same but different :-) Og så er det så rart å tenke tilbake hvordan livet var da jeg var liten. Verden var liten, pappa var den sterkeste og klokeste i verden og mamma var så flink og hadde jo stort sett rett i alt.

Men når jeg er hjemme hos mor og far så er jeg fortsatt lillejenta. De legger seg opp i mine synspunkter, prioriteringer, ståsteder, økonomiske valg og andre avgjørelser. Jeg synes de prøver å bestemme litt mye for meg. Og diskusjonene med mor, far og storesøstre er som i gode gamle dager. Man kjenner jo hverandre veldig godt tross alt. Hva er forskjellen mellom sånn det var før og sånn det er nå?

Jeg tror jeg kan si deg det: Jeg ble voksen. Ble et selvstendig, tenkende individ med egne prioriteringer og egen agenda. Og så kommer jeg tilbake til Oslo, tilbake til min fine leilighet som jeg skylder banken masse penger for. Tilbake til voksenlivet. Tilbake på jobb. Tilbake til livet hvor folk kjenner meg som ei voksen jente. Nostalgien har jeg lagt igjen hjemme og jeg trives med livet som det er nå. Hjemme bra men HJEMME best :-)