Det er nok ikke behov for å fortelle noen i verden om hva som skjedde i Oslo i går. Det vet alle. Fordi det er dét alle aviser og nyhetsrør konsentrerer seg om i dag. Men hvordan jeg har det, vet bare de jeg har sagt det til. Jeg pleier å være veldig rasjonell og i stor grad forholde meg rolig når andre blir stressa. Men jeg er stressa. Eller ikke stressa. Jeg er redd og ensom. Går fram og tilbake mellom stua og kjøkkenet, hvileløs. Har aldri før søkt meg bort fra leiligheta mi, søkt tilflukt hos og med venner, måttet sette på en salme-CD for å kunne sove, følt meg kvalm og ute av stand og ork til å gjøre noe av det jeg vet jeg burde. Ett eneste menneskes store ondskap har revet bort et hundretalls liv og forårsaket traumer hos enormt mange andre. Det er ufattelig og sannheten er for grotesk til at det finnes ord som veier tungt nok. Jeg kan ikke forestille meg de bildene som må være brent fast på netthinna til de som gjemte seg på Utøya da desperadoen gikk løs. Jeg har ikke vært og sett utenfor regjeringskvartalet mer enn hva de har vist på TV. Jeg har bare vondt. Jeg tenker på de mødrene og fedrene som ikke får kontakt med barna sine som var på Utøya. Jeg tenker om jeg kunne ha vært i nærheta. Eller nærmere; jeg var jo i byen. Og så kommer jeg på at det hjelper ikke å tenke sånn. Det hjelper å være sammen med folk en er glad i. Det hjelper å søke trøst hos Ham som vil ta oss under vingene sine og beskytte oss mot all ondskap. Han som faktisk skal utslette all ondskap.
Sal 141v1: Herre, jeg kaller på deg, skynd deg til meg! Vend øret til min røst når jeg roper til deg!
Sal 143v6-7c: Jeg rekker ut mine hender til deg, min sjel lengter etter deg som et uttørket land tørster etter regn. Sela. Skynd deg å svare meg, Herre! Min ånd tæres bort. Skjul ikke ditt åsyn for meg.
Sal 146v5-6: Salig er den som har Jakobs Gud til sin hjelp, og som setter sitt håp til Herren, sin Gud, han som skapte himmel og jord, havet og alt som i dem er, han som er trofast til evig tid.